Fem tips til teorioppgaveskribenten.

Noe jeg ofte sier er: Sosiologi er vannskelig! Der andre "harde" fag kan smykke seg med faste spilleregler og dogmer, må sosiologen erkjenne at selv hans mest ærede teorier er gjennstand for hard kritikk. Et viktig mål på sosiologisk modenhet blir dermed om en klarer å kritisere eller analysere de teoriene en tar for seg. Men i et studieløp der en skal opplyses om både teori, metode, vitenskapsteori og, ikke minst, empiri, kan det bli liten tid til å lære seg selv grunnleggende analysemetoder for å plukke fra hverandre sosiologisk teori. Her kommer derfor noen grunnleggende tips for hvordan en kan angripe en teori!

1: Hva sier denne teorien ikke noe om.

    Ofte er teoriene svært ekspansive. Det klassiske eksempelet er Marx' teori om klassekamp. Men i enhver teori bør enkelte samfunnsaspekter falle utenfor dens analyseområde. Dette er en god innfallsvinkel for å kritisere en teori.

2: Skill mellom teorier og begreper

    Teorier inneholder gjerne mange begreper. Se om du kan isolere de begrepene som teorien er avhengig av. Hvordan forholder disse begrepene seg til hverandre? Er det noen begreper som ikke har så mye å gjøre med de andre? Er noen begreper satt opp slik at de står i et motsetningsforhold til andre begreper? Et eksempel på det første er Bourdieus ide om den maskuline dominans og hans ide om steds-effekter. Et eksempel på de andre er Durkheims begrepspar anomisk og fatalistisk selvmord - der det siste mest bare ble satt opp for å ha en motsetning til anomien.

3: Hvilke andre ting må være sant for at denne teorien skal stemme?

   Noen teorier funger bare hvis en har et visst verdens- eller menneskesyn. RVT kan kanskje ikke godt forklare hippie- samfunn, og det er ikke sikkert at Cooleys speilingsteori fungerer i samfunn med en sterk æreskodeks.

4: Skill mellom bruk, konsept og nevning av ord.

    Ikke alle ord i teksten du leser fungerer på samme måte. Noen ganger skriver forfatteren om ideen, noen ganger vil han bare navgi en ide og andre ganger blir bare ordet brukt som et ledd i en annen forklaring. For å ikke bli forvirret av en tekst kan det være greit å få orden på dette. Da går hovedregelen for notasjon slik: Når en diskuterer 'bruk', bruk "bruk". I det første tilfellet nevnes konseptet, i den neste brukes det, og i det siste navgis det. På engelsk kalles det å gjøre feil i tolkning av denne typen en "use/mention error". 

5: Vær på vakt for retoriske grep.

    Forfattere, også de som skriver om sannhet, kan være forfengelige. Noen bruker et unødvending komplisert språk, andre refererer til hvordan deres teorier er forskjellige fra andres teorier - men overdriver denne forskjellen noe for å lage sterke poenger. Det er legitimt å beskylde forfattere for å skrive komplisert for å dekke til noe, eller ikke representere en konkurrerende teori riktig hvis dere kan argumentere for dette. 

Writing vivid social science

How should we write so that others truly understand us? That question has been important to so many. Writers, at least those beyond a quite low level, want to be understood. The demands of understanding are different for fictitious and scientific writing. A writer of fiction can be obtuse, or intellectually seclusive, accepting that some will never bother to read it. He can be deliberately ambiguous. If a social scientist did this he would defeat his own aims - namely to give a clear account of what he has understood and experienced.

Not long ago a colleague of mine argued; When you show something, there is something else that remains hidden. That sentence made sense to me. The metaphor was the sheet of paper. I could hold it up to you and show you one side - but what would the backside hide? However, the more I thought of this - I found it to be a false question. If we take the metaphor a bit further, we could actually be shown both sides of the paper. And then while one is turned our way, we would simply remember the contents of the other side. Likewise - when you read a text you can only read one line at the same time. All the other lines we have to remember.

But we'd be crazy to think that we assemble all those lines in our head. What we do instead is to form a more general impression of what has been said. From a young age, as we get more educated, we are trained to understand more and more things holistically. To assemble information into a coherent whole. When we first learn about the vikings, they first seem just like some weird fighters that sailed all along the english coast looting and pillaging. (After a few years we learn the meaning of those words as well). Then at high school, we learn that these were mostly chiefs and farmers on the scandinavian coast, and finally at the university level we learn of the intricate economic dealings, the linguistic barriers of understanding and so forth. The understanding at the young age can only be given in the general terms of what is already known to the child; swords, horses, boats, people, kings and coastlines. At the intermediate level we know a little about politics, trade, the human condition and agriculture. Then, we learn about macroeconomics, collective intentionality, the conditions of peace and war and so on. The holistic knowledge is deepened. There are no sides to a sheet - its just depth of detail. And the depth of our detail determines our ability to reason within that world.

But not everything can readily be explained in known terms. And many things that are known one way, should rather be understood another way. The cultural anthropologist, after a long study of strange cultures, needs to get home and explain to his colleagues what he saw. To a certain extent he can do this with known terms. "They have such and such economics, such and such family structure etc." But there is a limit to this approach. Say that someone has a different family structure than the double- nuclear family that we have come to know. Say that the parent- child relationship isn't so strong so children are just as likely to sleep over with uncles and aunts as at home. Just that single fact is easily reportable - after all I just did. The technique is to take a known, and say how what you talking about differs. But when you want to talk about is how this new structure effects everyday life - how it produces different feelings, language, ideas and morals - then you need something more. You need understanding. The very same understanding you get that depth of detail.

Our understanding of our own culture is built up on more than just language. We've seen movies, pictures, and heard stories of Vikings. We learn to know that they were fierce, and we imagine that they were huge bulky awesome swords swinging pirate- like creatures. We can almost just know what Viking- hood is. This richness of experience to create understanding is totally absent from the social scientific article - which is filled with white parts (paper) and black parts (ink) - usually only in the form of words.


But there is hope. After all, if fiction writers can to construct worlds from paper and ink, then why can't we? But to do this we must be attentive to more than what words mean - what they denote. We must also know what we feel when we hear them, and how they affect us. We must know their connotations and their pragmatics.

Connotations can be understood as all possible interpretations of an utterance.  By clever use of connotations, one gives the reader a good idea of the subject matter that goes beyond denoted meaning. For instance, if I were to talk about norwegian farm landscapes, I would use already known descriptions to give particular associations. The ocre read barns, with barn doors agape, spotted the landscape. White machine made hay balls were stacked against the roads which partitioned the fields. Farmers were nervous of having these stolen.
The descriptive manner gives rise to particular fantasies. These general ideas can then be hewn into a more concrete shape. But the general understanding must come first - or else there is nothing for the text to play against - no understanding in which the structure can sit.

Connotations engage our imagination by demanding that we create an impression of the context in which they function. If we didn't they wouldn't make sense to us. They do this by being indeterminate - without a fixed reference. They don't point to a particular place, we just have to get it. But their indeterminacy requires that the writer has a good handle on the ideas which flow in the minds of the readers. Or else the mental images that the readers make could end up becoming very uninformative, or at worst just plain wrong. In order for this not to happen, it is important that the formal conceptual structure of the paper is good. The formal conceptual structure is made up of the arguments and the scientific terminology. Arguments tend to have a logical structure, which is universal to all cultures. Scientific terminology is domain specific, but otherwise similar across countries.

I make it sound like connotations are optional, but that isn't true. They are there whether you'd like them to or not. This is a strong argument for being aware of them and taking them into use. But I would argue that a sensible use of connotation brings with it something more. Employing connotative meaning entails using idiosyncratic language. Bringing them in in an imaginative way teaches the reader about the culture from the inside. It provides a road map for the mind to travel that aligns with the road map of the ones who live there. Just as the images of a picture book, our imagination is something different from black and white text. The aboutness of our imaginations is it self a type of understanding. With both concepts and the images we are more equipped to ask the right questions, think the right thoughts, and understand the truth of the situation. We are venturing into pragmatics.

The pragmatic meaning is the one that is brought forth in the hearer. Whereas denotation and connotation is a feature of the sentence - to understand the pragmatic effect, you must understand how the sentences effect and change the hearer. The way I'm going to use it is slightly different though. I'm going to extend the pragmatic effect to change the nature of objects and contexts as well. Remember that I am still writing about writing, and not about a society. If, through writing, we get a good understanding of a society , we get an understanding of it's workings and changes. It's ebbs and flows. Then, when we learn of a new feature of that society, we get a sense of how those changes ripples through that society. We get a sense of how things change.

A pragmatic understanding becomes then something more akin to how the natural sciences proceed. They use hypothetic- deductive reasoning. They use their imagination, and then test that hypothesis. The text cannot become so rich in detail that everything is explained, but it can give an understanding so great that the reader inherently understand how the facts spread out and effect the society. The reader can roam around in the conceptual landscape, and make deductions, inquiries and so on. The reader may not be able to answer these by him or her self, but they can provide a stepping stone to more exploration, more research, an entry point to good debates and so on.

If all this seems a little abstract, try to imagine it like this. The denotation, along with the formal conceptual structure, make out the skeleton of the text. They carry the heaviest load, and give an outline to what is to come. A dead structure that tells of the shape of the truth. With connotation you ad muscles, the carrying component which explains the movement of the structure. It makes sure that the concepts, or joints don't bend in impossible ways. Finally the pragmatic meaning is represented by the outer layer, the skin, eyes and hair. It explains motivations, attraction and life in a meaningful way. The way that is commonly understood in that framework.

You will notice that I have not explicitly told you how to achieve this in writing. This is honestly because I don't exactly know how to do it myself. Good writing inspires the imagination. So where would you like it to go?

Sosiologien sett fra et lekmannsperspektiv: ukvass eller bare usynlig?

Av Per Stornes

Dette er en lettere bearbeidet versjon av mitt fremlegg på TRØSS (Trøndersosiologisk sommerleir) 2012.

Tema for årets TRØSS er oppgitt å være ”mot en kvassere sosiologi”. Dette temaet har ikke vært spesifisert nærmere, så det følgende er en personlig fortolkning. Hvilke implikasjoner har et slikt tema? Det impliserer på en side at sosiologien er ukvass og må skjerpes. På hvilken måte er da sosiologien ukvass? Eller kunne man spurt om for HVEM sosiologien er ukvass? I så fall blir spørsmålet hvilken plass sosiologien skal ha i det norske samfunnet. Her er det flere muligheter. Sosiologien kan være ukvass fra et akademisk perspektiv. Det kan dermed være at sosiologisk praksis er for sløvt: forskningen er metodisk ureflektert. Sosiologisk teori er kanskje ikke intellektuelt nok skjerpet. Det filosofiske grunnlaget kan være uskarpt. For en som avslutter bachelorgraden i vår, og skal videre på masterstudiet, så kan man kanskje si at sosiologien er uoversiktlig heller enn ukvass. Eksamen og semesteroppgaver er kvasse nok.

Sosiologien fra et lekmannsperspektiv

Jeg heter Per, og jeg vil benytte min bakgrunn til å belyse temaet. Jeg vil rett og slett benytte meg selv som case. Dette er selvfølgelig en sosiologisk rekonstruksjon. Jeg har gjennomført opptil flere klassereiser i mitt liv. Jeg startet mitt liv som middelklassegutt i en nordnorsk småby. Jeg startet på en reise mot overklassen som økonomistudent, men følte meg ikke hjemme i verken overklassen eller i økonomien. Jeg prøvde deretter et liv som fattig musiker og selvstendig dagdrivende. Jeg ”selvproletariserte” i ti år som arbeider på grunnplanet i helsevesenet. Jeg ble ved en tilfeldighet dratt inn i fagbevegelsen, noe som vekket min nysgjerrighet på arbeidslivsspørsmål. Uten å være klar over det, ble jeg en hobbysosiolog. Etter en vurdering av hvorvidt jeg ønsket å tilbringe resten av yrkeslivet mitt på et sykehjem, kom jeg frem til at jeg måtte skifte spor. Valget falt på sosiologistudiet. Og endelig følte jeg at jeg kom hjem. Sosiologien har bidratt til at jeg reanalyserer og refortolker mine egne erfaringer på mange områder, men her tar jeg for meg arbeidslivsfeltet spesielt. Mine erfaringer er det lys jeg ser sosiologien i.

Jeg har nok på mange måter forlatt min lekmannsforståelse av samfunnet. Men jeg ønsker ikke å gi helt slipp på den, for jeg tror den kan være verdifull. Jeg ønsker å kommunisere med den.

Sosiologien sett fra arbeidslivet.

Mitt perspektiv er altså arbeidslivsperspektivet. Det har vært en spennende opplevelse å se hvor mange gode svar sosiologien har på de samme spørsmålene jeg stilte meg som lekmann. Hvorfor er sjefen for et sykehjem så opptatt av økonomi? Hvorfor blir folk sykemeldt på jobben? Hvorfor blir så mange arbeidsuføre i midten av 50-åra?

Men jeg stiller meg samtidig spørsmålet: Hvorfor var ikke denne kunnskapen tilgjengelig på min arbeidsplass? Jeg vil hevde at sosiologer raskt ser seg blinde på det faktum at en del kunnskap som vi tar for gitt, er usynlig eller ikke anerkjent utenfor akademia. Den betydningen som sosial ulikhet og arv har for utdanning, jobb, helse, har vært underkommunisert. (Man kan si at dette kan skyldes en oppfatning av det sosialdemokratiske Norge som det klasseløse samfunn, som Kristen Ringdal har skrevet om, og at bevisstheten rundt dette først nå begynner å gjøre seg gjeldende. Men det er en annen diskusjon.)

Sosiologien har gitt meg så mange aha-opplevelser. Bente Rasmussen skrev en artikkel om ledelse i det kommunale helsevesenet som jeg leste i høst, som slo meg rett i magen. For hun hadde beskrevet, forklart og fortolket den virkeligheten jeg hadde levd i. Fra en forståelse av en leder ut fra personlige egenskaper, vokste det frem en forståelse av lederen som et produkt av sine omgivelser.

Hvor nyttig hadde det ikke vært for meg å ha NOE av den kunnskapen den gangen, som lekmann. Og her kommer det et problematisk poeng: Det hadde kanskje vært vanskelig å skape denne forståelsen uten å bruke lang tid på å studere. Alle kan ikke bli sosiologer.

Men likevel: Som tillitsvalgt satt jeg så mange ganger på møter i arbeidsmiljøgruppa. Vi diskuterte det skyhøye sykefraværet. Vi satt der og prøvde å ”finne opp kruttet”. Jeg visste jo at det fantes noe som het sosiologi. Men det falt meg ikke inn at den kunne ha noe av svaret på de spørsmålene vi stilte oss. Enda mer urovekkende er det kanskje at det tenkte ingen i fagbevegelsen. Det tenkte ikke enhetslederen, det tenkte ikke rådmannen. Det tenkte ikke en gang rådgiverne som kom fra NAV for å hjelpe oss å finne ut av det. At det fantes et sett av klart formulerte metoder for å finne svaret, at det fantes en kunnskapsbase om dette. Det var rett og slett usynlig.

Beskrive, forklare, fortolke – og formidle

Ut fra et slikt perspektiv så vil jeg si at sosiologiens fremste problem ikke er at den er ukvass. Sosiologien er mer enn kvass nok til å rokke ved virkelighetsforståelsen av en norsk arbeidslivskontekst. Sosiologien er mer enn kvass nok til å skape politisk strid. Sosiologiens største problem er at den er usynlig.

Dette er kanskje en variant av klisjeen om elfenbenstårnet. Men jeg påstår ikke at det sosiologene holder på med er virkelighetsfjernt. Jeg har selv opplevd at sosiologien kan være svært virkelighetsnær.  Den kan være svært relevant. Men jeg sier som Berit Skog terpet på så mange ganger når hun foreleste i bacheloroppgaveskriving: Vis relevansen! Vis relevansen for andre sosiologer, ja visst, men ikke glem å vise relevansen for dem som kan være berørt av din kunnskap. Vis veien mot en synligere sosiologi.

Theoretical Sampling in Qualitative Resarch

This text was written as a mandatory exercise for a course in qualitative research methodology in sociology given at NTNU. The text gives an overview, and further analysis of a technique called "theoretical sampling", as well as it's central concept of "variance". The correct reference for the book can be found at the bottom of this text. The text is somewhat technical, but I believe the payoff is worth the effort.


Abstractly the term sample is defined as an empirical observation of at least one unit, that stands in relation to a larger body of units. Gobo distinguishes between two fundamental units of study. The individual and the concept. His most important arguments for a best case scenario is related to the latter. I will proceed to explain this approach thoroughly, leaving out his critique of probability based generalisation for space concerns.

Making the sampling units concepts is the essence of theoretical sampling. These concepts must have proven relevance relating to the evolving theory. The connection between theoretically relevant concepts and the body of the theory is a dynamic one (: 443). This means that the concepts really just are the changeable constituents of the theory. The concepts gets this strange power by their very nature; a non- person or non- material object, such as abstract entities and social facts, that have to be defined using the language of the sociologist. Or: The trapping of social content and structure through definition creates a concept. This applies whether for the concept of love, friends, rules, attitudes, opinions and so on.


The above paragraph describes a Linnéan method of abstraction that goes like this;
"reality --> concept --> theory". For a method of sampling based on statistical randomisation the units would be people, and the accumulation of those into one category would naturally be "a population". In theoretical sampling, the units are the concepts themselves. So in a study of the occurrences of "ill will" in a work- place; the concepts would amount to a list going something like this:

• Hatred
• Dislike
• Resentment
• Disrespect
• Loathing
• Disgust
• (...)

... and so on. These concepts, defined, and along with the relations between them, how they occur and so on, would amount to the theory of "Ill Will". The theory of ill will would then be the product, or the generalisation that we could make from this study.

As the concepts are created to superimpose reality, one would expect the limited number of concepts in the theory to be a function of the researchers inability to distinguish between more abstractions having sufficient difference to be regarded independently, and the actual number of separate occurrences in reality. Gobo’s excellent example of this is taken from Linné, the famous swedish taxonomist and biologist; which states that; The more we increase the number of divisions in the productions of nature, the closer we shall approach the true. (: 416) I intuit that as a technique to identify a sensible number of abstractions regarding social phenomena, one can have as a criterium that the abstractions would not be reducible to one another, as is the case with Bourdieu’s taxonomy of the capitals.

In fact this is the view of Gobo, which states That: The variance is the only worry the researcher needs to take into consideration. (: 423) This is an expression of the effects of his central tenet; In the research situation, as the observed variance of phenomena ceases to increase with the further accumulation of samples of that phenomena, one can assume to be closing in on a representative understanding of that situation. Or in other words; your theory is starting to reflect reality.

But as Linné teaches us; just because we lack the faculties or will to determine further nuance in our description of reality, it doesn’t mean that it does not exist. Still, social phenomena are different from physical and biological phenomena. Social facts have that characteristic that they embody meaning. Thought the nuances of meaning used by the speaker is only possibly outnumbered by the nuances of meaning understood by the hearer, the two sides are mutually limited in their creative understanding of the meaning, in that they have the very pragmatic need of precision. This meta- discussion on the nature of the necessary conditions under which communication takes can take place, is not part of Gobo’s account - but an obvious extension of it. Because of the limited sense in which a conversation can be functionally understood, the number of differences in which the aspects (the types) of it may be defined is also limited. This means that in each social situation, there should be a not insurmountable amount of variance for a researcher to handle.

As Gobo writes; the crucial element in the effectiveness in such a methodology is researcher experience. An explication of researcher experience is not given - but I think one can assume a familiarity with the field in question, as well as a familiarity with the methodology.

It is crucial that the methodology is built on a systematisation in the form of categories of concepts, and not on definite descriptions. These kinds of abstractions will then form the basis of the kind of generalizability, in which one compares the systems of thoughts derived from the phenomena, and not the phenomena themselves. A critique and discussion of this method is not to be found in the text. Thus we will not treat it any further other than to give a couple of prominent examples of where this is used.

I mentioned before Bourdieu’s forms of capital. These are well known examples of abstractions made from rigorous research, that are subsequently applied as a theoretical tool for explaining the possible characteristics of a given field. The capital forms are such that they cover different aspects of attainable attributes or goods, without be reducible to one another. In other words, they strike the balance of enough variance, but not too much.

Another example is John Searle's distinction of speech acts. Professor Searle has only managed to identify five kinds of speech acts; Assertions, commissives, directives, expressives and declarations. These, according to Searle, are the only possible types of things we can express meaningfully through words. That categorisation can limit language to a small list, is astonishing, but reflects the variance that Searle has observed.

For both examples, one will note that the categories or lists are in themselves meaningless. Which entails that you cannot express something definite using abstract categories. To express something definite, one must find the specific content that should be associated with the typologies in the theory. It is this very fact that makes variance the bond between empirical reality, and theoretical space - and also what can give Gobo the opportunity to claim that theoretical sampling is a methodology that emphasizes empirical findings. The typologies are created or identified from empirical research, not the other way around.


Gobo, Giampetro. "Sampling, Representativeness and Generalizability." Qualitative Research Practice. Ed. Clive Seale, Giampetro Gobo, and Jaber F. Gubrium. By David Silverman. London: SAGE, 2004. 405+. Print.

God Sosiologi

Denne teksten ble skrevet i forbindelse med et seminar på master i sosiologi. Spørsmålet jeg har bestvart er: "Hva er god sosiologi?". Teksten er kompakt og bombastisk. Her og der er den forlenget slikt at poenger skal komme bedre fram. Denne teksten er satt i kursiv.

Folk finner vi over alt

Jeg har skrevet om teori, fordi det er teorien som utgjør fagretningen sosiologi. All sosiologisk teori er en abstraksjon av det samfunnet en har studert. Det er en sammentrekking av observasjoner i et forsøk på å lage ideer som reflekterer virkeligheten på en korrekt måte. God sosiologi - vet dette.
God sosiologi, som all annen vitenskap, går seg selv etter i sømmene. Og med dette mener jeg to ting. På den ene siden må sosiologen ha et reflektert forhold til sin virksomhet, og på den andre må fagfeltet være med på å etterprøve de forestillinger som blir skapt.

Utfordringer  rundt validitet og generaliserbarhet, er ikke unike for sosiologi. Likevel foregår sosiologisk forskning og arbeid over mange felt, metoder, studieobjekter, og abstraksjonsnivåer. Med visse unntak, er mye sosiologisk forskning enkel og billig og iverksette. En trenger bare en enkelt sosiolog, penn og papir. Dette kan gjøre sosiologen teoretisk promiskuøs - en har frihet til å bytte mellom nevnte metoder og abstraksjonsnivåer med tankens hastighet. Det store motsetningsforholdet mellom teorienes bredde, og enkelheten av å skifte mellom dem, kan virke inn på forskeren på flere måter.

Han (eller hun) kan, ved hjelp av sine mange perspektiver, angripe mysterier ved samfunnet som ellers forblir utilgjengelige. Eller; Forskerens skiftende sinn kan degenere forskningen til en serie ad- hoc løsninger på ikke eksisterende problemer.

Forskeren som har et ureflektert forhold til sin teori, risikerer å gjøre slike feil. Det er nettopp da at Sosiologien som fagfelt, må være seriøs i sine vurderinger av vitenskapelige publikasjoner.
Det jeg har skrevet over kan på en måte oppsummeres slik: «Sosiologiens enorme bredde må, av metodologiske hensyn, begrenses av forskeren og institusjonen.» Men slike begrensende mekanismer, kan gjør et fag sneversynt og lite endringsdyktig.

Kunnskap omkring teoriskaping gir frihet til den reflekterte sosiolog. Men forholdet er komplekst. I sosialkonstruktivistiske termer vil vi si at teorier, skapes i felles forståelse av eksterne fenomener. I denne skapelsen legitimeres teorien som en institusjon med egenverdi. Den internaliseres, og brukes en stund uten videre refleksjon. Teorien settes inn i det semantiske felt som sosiologifaget er en del av. Dette faget legitimeres gjennom sine internt konsistente og formaliserte regler rundt vitenskapseteori. Disse, sammen med teoriens varierende korrekthet overfor observasjoner, tvinger fram en ny legitimering av teorien. I denne re- subjektiveringen av teorien, blir dens objektiverte meningen også redefinert.
Når vi slik som her dekonstruerer teoriskapelsen, ufarliggjør vi den. Da kan forskeren selv bedømme om språket en har brukt er utdatert, eller må defineres på nytt i sterkere termer. Dette er særdeles viktig når forskningen skal formidles. 

Sosiologisk fantasi, slik den blir omtalt av C.W. Mills, avhenger av sosiologens evne til å skifte mellom sosiologiske perspektiver, hans/hennes evne til å vurdere deres validitet i samtiden, og deres potensiale forklaringskraft i gitte fenomener. Disse gitte fenomener  finner vi i møtet med vår irettesettende virkelighet - der Mills sier at ideen snevrere eller videre en det fenomen den ønsker å studere. (Mills 1959 : 124)

Teorien stemmer altså mer eller mindre med samfunnet i hvert tilfelle.
Om vi snur på problemstillingen igjen, kan vi stille spørsmålet: «Hvorfor kan vi ikke bare studere samfunnet uten forutinntatte holdninger, og så presenterer vi dette etterpå?» Også i dette siste spørsmålet må jeg svare fra to perspektiver.

Mennesket er det første verktøyet vi har for sosiologisk analyse. Og da mener jeg ikke mennesket der ute, men mennesket her inne (peker på deg selv.) Vi er subjektet, og våre subjektive meninger vil farge våre inntrykk - det er dette vi kalle «oppfatninger», eller «det vi tar med oss». Sosiologisk teoris funksjon er å strukturere subjektiviteten i trygge rammer, slik at vi ikke gjøre logiske feil.
Det at sosiologien som felt skaper sin egen semiologi gir oss et grensedrag mellom det sosiologiske og det ikke- sosiologiske. Denne språklige rammen muliggjør kommunikasjon på et abstrahert plan, med relativt høy grad av informasjonsbevaring. For at virkeligheten skal gi mening i det sosiologiske system  - må den re- presenteres i sosiologiske termer.

Beskrivelsen av vekselvirkningen mellom teori og virkelighet blir snart kompleks, og vi ser at vi er nødt til å benytte oss av sosiologisk språk for i det hele tatt oppnå det nivået der forståelse blir mulig. Nødvendigheten av den strukturerte kompleksitet, eller den vitenskapelige stegvise abstraksjon, er tydelig. Med andre ord, vanskelige teorier har en nytteverdi.

God sosiologi går seg selv etter i sømmene. Med dette korte innlegget forstår vi vanskeligheten av denne oppgaven. Kravet til refleksjon går over mange akser - kort til lang tid, høy til lavt abstraksjonsnivå, mellom institusjoner og individer. Den gode sosiolog forsøker å gjøre to ting. Holde alle disse konseptene i hodet samtidig, samt skjønner at dette er en umulig oppgave. Den gode sosiologi kjemper mot entropi i sine komplekse systemer. Den gode sosiologi subjektiverer sine reifikasjoner. Den gode sosiologi kjemper mot sine fordommer. Den gode sosiolog slutter aldri å lure på hva en god sosiolog er.

Machokultur i latinamerika

I latinamerika bruker en et velkjent begrep for å beskrive den mannlige kjønnsrollen, nemlig ”machisimo”. I sammenlikning med norsk kultur er de uskrevne normene og reglene for å være "macho" svært ulikt. Byen jeg nå studerer i, Lèon, ligger i Nicaragua og huser et utvekslingsprogram fra Høgskolen i Vestfold som heter Kulturstudier. Hvert semester reiser mellom 50- 80 kulturlystne studenter hit for å lære spansk språk og latinamerikansk kultur. Majoriteten som reiser nedover er av det kvinnelige kjønn.

På forhånd hadde jeg blitt advart om den mannlige delen av befolkningen fra venner som har vært her tidligere, fra artikler og av egen erfaring i latinamerika. Likevel var det meget interessant å oppleve hvordan mange menn i byen mottok vår ankomst. Jeg har i løpet de 7 ukene jeg har vært her gjort et lite feltarbeid for å få et inntrykk av hvor hyppig jeg og/ eller de jeg har vært med får oppmerksomhet fra menn endten ved tilrop, kroppsspråk og direkte henvendelser både muntlig og fysisk. Det er neimen ikke lite oppmerksomhet å få om man er gringa- hvit kvinne (eller chela). De gir deg slengkyss, roper ”puta” (hore), ”bonita”, hvisker ”hola” ved forbipassering og sender lange blikk. Ofte har jeg ved ren impuls smasket slengkyss tilbake eller ropt ”hola bonito” til 60 år gamle menn som en slags feministisk hevn. Mange av lydene høres ut som dyr som er i nød, så da vil man uheldigvis automatisk snu seg.

En kveld var vi 8 jenter som var på vei hjem fra en restaurant. Det gikk en gutt ved siden av oss som mumlet noe til oss da ei venninne holdt på å snuble på gata, jeg sa ”farlig ja” til han samme gutten. Vi gikk noen kvartaler til og rett utenfor døra til hostellet vårt hørte jeg noen som lagde spise- is- lyder. Jeg snudde meg og gutten vi hadde møtt på tidligere tok rennafart og var på vei til å løfte opp kjolen min og ta tak i det han måtte ønske. Jeg ble så sint at jeg ropte alt jeg fant på av lumske ord og uttrykk. Han ble redd og rygget unna. Svært festlig at den lille fjotten på 42 kg tar seg til rette og forsyner seg av ubuden frukt. Jeg var så sint at jeg lo som Johnny fra The Shining.

Det uheldige er at jeg desverre har begynt å unngå menn. Det setter en sperre for å bli kjent med kulturen og jeg blir stuck i en liten norsk klan som ikke klarer å integrere seg i det Nicaraguanske samfunnet. Men likevel forstår jeg hvorfor det er slik. Å være macho når en er mann gir status. Det samme gjelder for jenter om en er dydig. Jeg utfordrer denne kulturen ved å sprade rundt i korte kjoler, drikke øl og være brautete. Ingrid vs. kulturkræsj = 0-1.

Det er rart å komme fra Norge der det ikke er så stor forskjell på menn og kvinner, og der en kan gå alene på gata uten å føle seg som et stykke kjøtt. Jeg elsker å være i latinamerika, men gud det skal bli godt å slippe unna spise- is og dyr i nød- lyder i gode gamle trøndelag. Likestilling, I love you!

Om memeteoriens nytteverdi

Richard Dawkins - memebegrepets far

I morgenbladets idéseksjon 29. Juli stiller Erik Tunstad det viktige spørsmålet Jålete språk eller nyttig redskap? om memetikk. Tunstad stiller seg tvilende til om memetikk i det hele tatt kan brukes til noe, feier vekk en parafrasert uttalelse fra Dawkins som vås eller metaforer, og reduserer ideen om memer til spredning av melodi og mote. Så kommer han noen gang fram til det som er kjernen i teorien? Beskriver han noen gang direkte hva et meme er? Og er memetikk i det hele tatt en ett evolusjonspsykologisk produkt?